Torkil Damhaugs takketale

Her er Torkil Damhaugs takketale ved tildelingen av Rivertonprisen «Den gyldne revolver» 30. mars 2017:

 

Krim er som kjent den mest avskyelige av alle litterære sjangre. Den beskjeftiger seg med fysisk og psykisk ødeleggelse, drap, tortur og andre overgrep. Og likfunn skildres gjerne så detaljert og utmalende at selv garvede krimteknikere synes det blir i drøyeste laget.

Ikke nok med det, krimlitteraturen lever stort på dette, den selges i stabler og på paller og fortrenger annen litteratur, fordriver ypperlige bøker til bokhandlenes mørkeste og mest bortgjemte kroker, der det er nesten umulig å finne dem.

Krimlitteraturen utnytter skamløst det mange vil si er menneskers verste sider, vår hang til det groteske, det makabre, til å være vitne til vold og grusomheter, gjerne når de begås mot de svakeste og mest ubeskyttede blant oss.

Så hva i all verden er det som får en forfatter til å drive på med dette?

 

Det spørsmålet har jeg fått mange ganger, og jeg forsøker å gi nye svar hver gang. For eksempel har nok også jeg tydd til påstanden om at at krimmen har et stort samfunnskritisk potensiale. Ved å se samfunnet nedenfra, eller utenfra, se det gjennom det avvikende – altså forbrytelsen – kan det undertrykkende i normaliteten avdekkes.

Men nå i dag skal jeg ikke forsøke å gi min forfattervirksomhet skinn av noe nyttig eller høyverdig.

Hvorfor skriver jeg krim?

Jeg skal nølende nærme meg dette spørsmålet på en personlig måte – sannsynligvis altfor personlig. For første gang – i alle fall offentlig – skal jeg prøve meg på en dybdepsykologisk, for ikke å si psykoanalytisk, forklaring. Og kanskje er grunnen til dette overmotet at jeg står her med det som er blant de mest potente av alle freudianske symboler, nemlig en revolver. Som riktignok er plombert, men likevel –

Jeg skal si noen ord om Min mors hus

Som dere hører, ligger det her en forsiktig referanse til en av mine gode forfatterkolleger, en som – pussig nok – også er blitt tatt av krimmen.

Men ikke bli urolige, vi skal ikke lenger inn i dette huset enn til kjøkkenet.

Det var nemlig der jeg sent i min barndom og tidlige ungdom satt og fortalte historier til min mor.

Og hva oppdaget jeg?

Jeg skjønte fort at jo mer groteske og grusomme disse historiene var, jo mer av hennes oppmerksom fikk jeg. Viktige ingredienser var monstre, vampyrer og – selvsagt – drap.

Ikke minst merket jeg meg hvordan hun underveis ba om å bli spart for å høre resten av historien, samtidig som hun signaliserte det motsatte:

Vær så snill, fortell mer!

Vi snakker altså om en skjellsettende opplevelse. Å sitte der i kjøkkenkroken og ha en vakker og uoppnåelig kvinnes fulle og hele oppmerksomhet.

Og – i motsetning til Scheherazade, som gjennom 1001 netter aldri våget å fortelle historiens slutt – oppdaget jeg at det var fullt mulig å avslutte samme kveld, for så å begynne å fortelle en ny historie ved neste anledning. Forutsetningen var at jeg tilstrekkelig raskt greide å fange min mors sterkt konkurranseutsatte oppmerksomhet. Først mange år senere lærte jeg at knepet jeg benyttet meg av, kalles en cliffhanger.

Dette leder meg rett over til takkelisten, der min mor allerede har fått sin selvsagte plass.

«En femte årstid» er tilegnet min søster Bente. Hun var seks år eldre enn meg og så det som sin oppgave å guide meg inn i bøkenes verden. Ikke bare «Tusen og én natt», men også «Brødrene Karamasov» stakk hun i hånden på meg da jeg var 12 år gammel. Og da snakker vi – som dere vet – om en av litteraturens mest rystende beretninger om fadermordet.

Her og nå skal dere spares for flere referanser til myten om Elektra og hennes lillebror Orestes. Men se ikke bort fra at jeg kommer tilbake til den ved en senere anledning.

Derimot skal kona mi Helen også takkes, hun har som alltid vært den første leseren av manuset, og er ikke det minste redd for å si nøyaktig det hun mener.

Takk også til redaktør Harriet Karoliussen og til Anne Fløtaker i Cappelen Damm som var med i den avgjørende fasen av bokens tilblivelse.

Og til Knut Gørvell og flere andre i forlaget, som fulgte den ferdige boken ut i ulvenes verden.

Jeg antar at dere nå trekker et lettelsen sukk over at jeg ikke har tatt opp det forlengst utdaterte ødipuskomplekset i hele dets pinlige dybde – at jeg har nøyd meg med å antyde noe om sublimering, altså hvordan primitive impulser kan omdannes til noe nyttig – slik som kultur i en eller annen form.

Nå er det – som nevnt innledningsvis – nok av grunner til å hevde at krimlitteraturen hverken er kultur eller samfunnsnyttig.

En siste takk går imidlertid til juryen som – ser det ut til – har et helt annet syn på akkurat dette.